Det som kunne vært

Mari og Jonas hadde ikke sett hverandre siden videregående. Etter alle disse årene, etter alle disse dagene som var farget av lyspunkter og smerte, skjønnhet og kulde, etter alle seige ettermiddager på jobb, late morgener på hytta, uforglemmelige netter på byen, etter alle de øyeblikkene barna hadde strålt av glede da de ble plukket opp i barnehagen, etter alle disse menneskene hadde passert livet deres, noen som ble og noen som aldri kom tilbake, etter alle de gangene de hadde blitt fortalt at «det kommer til å gå fint,» men det ikke gjorde det, etter alle de gangene det faktisk gikk fint, men ingen tok telefonen da de ringte, etter alt dette, etter alt det som de hadde vært gjennom, alene, hver for seg, uten hverandre, så var de nå på samme sted, på samme dag, uten å vite om det.

Uten å vite om det, var de begge i den samme, fargerike parken, den samme parken hvor de hadde kysset hverandre for første gang. De beundret den samme kunsten, pustet den samme, friske vårluften, og havnet i bakgrunnen i de samme turistbildene. Mari og Jonas levde ulike liv, og de hadde ulike grunner til hvorfor de befant seg i Vigelandsparken denne lørdagsformiddagen, men da de ruslet rundt i den samme folkemengden, i den samme, blomstrende parken, så tenkte de begge på det samme. Da de gikk fra statue til statue og hørte barnelatter og fuglesang, da de så menneskene rundt seg som feiret livet med softis og kaffe, og da de kikket bort mot Monolitten og så hvordan den strakk seg mot himmelen uten å nå helt opp, så mintes de den følelsen som hadde fylt kroppene for så mange år siden. De tenkte på den gangen de var unge og frie, da de hadde hele livet fremfor seg som de strakk seg etter, og da de hadde hverandre. De husket det øyeblikket de så på hverandre, og de så på hverandre, og ingenting annet betydde noe. De tenkte på den dagen de hadde så lite, da de forstod så lite, men likevel hadde alt.

Mari satt seg ned ved den store fontenen som var i hjertet av parken. Hun tenkte på den tenåringen som hun var den forrige gangen hun satt der. Hun husket hvor fascinert hun hadde blitt av Gustav Vigeland, hvordan skulpturene hans hadde inspirert henne til å tegne noen av de fineste skissene hun noensinne hadde tegnet, og at det plantet en drøm i henne om å gå på kunsthøgskolen. Hun forestilte seg hvordan hun satt der ved fontenen og viste Jonas skissene hun skulle sende inn for opptaksprøven. Hun tenkte på hvordan Jonas holdt rundt henne, kikket med et varmt blikk på tegningene, og sa med sin hese, mørke stemme at «du er garantert å komme inn med det talentet som du har, Mari.» Hun husket at hun smilte, og at han smilte, at de så på hverandre, at han holdt rundt henne, at hun tenkte at det er ingenting annet som betyr noe i denne verden akkurat nå, at hun la hodet sitt på skulderen hans, og at han sa at «de er noen jævla tullinger om de ikke ser at dette er enestående, Mari.» Hun mintes at hun lo, og at han smilte, og at hun følte at Jonas kom til å holde rundt henne for alltid, fordi hun var umistelig for ham, det de hadde var unikt, ingen andre hadde det som de to hadde sammen.

Jonas gikk sakte mot den store fontenen som var i hjertet av parken, da han plutselig fikk øye på Mari. Der satt hun. Han så henne, og han så på henne, og så ble hun alt han kunne se. Han så de spørrende, mystiske øynene hennes. Han så smilet hennes, som på en underlig måte også bar en form for tristhet. Han så måten hun bevegde seg på; elegant og feminint, samtidig rått og farlig. Han så at hun satt der med blyanten i hånda og skisseboka i fanget, og han visste at uansett hva det var hun skapte, så kom det til å være unikt og vakkert.

Han tenkte på den kalde høstkvelden da han forelsket seg i henne. Han husket hvordan de egentlig burde vært hjemme for å forberede seg til en historieprøve de skulle ha neste dag, men det betydde ikke noe for dem, ingenting annet betydde noe for dem, det var bare ham og henne, høstfargene og solnedgangen, og det var alt de trengte. Han så for seg hvordan han fortalte henne om drømmen han hadde om å skrive noveller og romaner, og han husket hvor engasjert hun hadde blitt da han delte at han hadde søkt seg inn på forfatterskolen i Bø. Han husket så snill og forståelsesfull hun var, så sårbar og ekte, så trygg i seg selv, og så trygg hun fikk ham til å føle seg i seg selv. Han tenkte på latteren hennes. Det var som om hun samlet all gleden som fantes i parken, som om ti lyskastere pekte rett på henne, men samtidig spredte gleden til alle rundt henne, som når en lett høstvind blåste vakre løvblader på alle som satt rundt treet.

Jonas gikk langsomt mot Mari.

Mari så mot Jonas.

Var det virkelig ham?

Hun kjente igjen hans høye og mørke fremtoning, at han var bredskuldret og veltrent, og hvordan han gikk med én hånd i lomma uten at det virket påtatt. Hun kjente ikke igjen tatoveringene som utfoldet seg over hele venstrearmen, det fyldige skjegget, eller den sorte capsen som han hadde på hodet. Det som hun kjente igjen mer enn noe annet, var følelsen som hun fikk da han så på henne: Hun følte seg trygg og avslappet, og hun fyltes samtidig med en forventning om at nå kunne hva som helst skje; hun kunne gå hvor som helst, gjøre hva som helst, bli overrasket av hva som helst. Blikket hans hadde evnen til å fortelle henne alt hun trengte å høre.

En mann møtte Jonas. Han kysset ham kjærlig på kinnet, og hvisket ham noe i øret. Jonas smilte. Mannen smilte. De så på hverandre, de pratet sammen om noe som fikk ansiktene deres til å lyse opp, og de gikk langsomt forbi fontenen hvor Mari satt og tegnet.

Mari så på Jonas.

Jonas så ikke på Mari.

Mari tenkte på den forrige gangen hun hadde latt Jonas hadde gå fra henne i denne parken. Den gangen opplevde hun det som begynnelsen på en spennende reise, en reise de to på en måte gjorde sammen, selv om de ikke kunne være sammen. Det kunne ikke bli de to, det var ikke mulig, hun skulle til Oslo, han skulle til Bø, hun ville male i Italia, han ville skrive i Argentina, de var ikke klare for hverandre, det passet ikke, de kunne ikke, de måtte være frie, hun måtte la ham gå sin egen vei. «I et annet liv,» sa hun, «ville vi vært perfekte for hverandre.» Jonas tenkte noe annet, men han turte ikke å si det: Det var i dette livet de ville vært perfekte for hverandre. Han ville latt enhver drøm gå sin vei dersom han kunne få reise gjennom livet sammen med Mari, men han kunne ikke si det. Det var for mye, de var for unge, de var for frie.

Jonas og mannen begynte å gå opp trappene opp mot Monolitten. Mari mintes den forrige gangen hun hadde sett Jonas gå opp de trappene. Den gangen gikk han alene, og han snudde seg aldri for å se tilbake. Mari fantaserte om hva som kunne skjedd dersom hun aldri hadde latt Jonas gå opp de trappene alene. Hvis hun hadde løpt etter Jonas, omfavnet ham, og fortalt ham at det ikke fantes noen annen som ham, ville det vært de to som nøt vårsola sammen denne morgenen? Ville hun fortsatt dyrket lidenskapen sin i kunsten, ville hun fulgt drømmen om å flytte til Italia, ville hun følt seg fri, ville hun hatt det hun trengte? Hun skulle ønske hun kunne høre på nytt det som Jonas sa til henne før han forsvant ut av livet hennes: «Du fortjener bare det beste, og du fortjener å følge drømmene dine.» Kanskje hvis hun kunne hørt ham si det én gang til, så ville drømmene hennes blitt noe mer enn fargeløse minner. Hun skulle ønske hun fortsatt kunne ha noe å strekke seg etter. Hun savnet følelsen av at hun enda ikke hadde nådd helt opp.

Mari kikket ned på tegnearket sitt. Det var tomt.

Mari funderte på hva Jonas egentlig hadde ment: Fortjente hun det beste, eller fortjente hun å følge drømmene sine? For Mari var det ikke noe forskjell mellom disse. For Jonas var dette sannsynligvis to ulike ting.

Sterke solstråler traff Mari i ansiktet. Hun myste i det hun kikket på Monolitten. Mens hun gravde i veska si etter solbrillene sine, ble hun slått av en tanke hun ikke hadde tillatt seg selv å ha tidligere: Hun fortjente å ha noe å strekke seg etter. Alle disse årene hadde hun tenkt at det hun lengtet etter var Jonas sitt betryggende blikk. I virkeligheten søkte hun etter det som Monolitten symboliserte for henne; den ville, kaotiske, grenseløse dragningen mot det himmelske. Jonas representerte barrierer og stagnasjon. Hvordan hadde disse blitt forvekslet?

Jonas stoppet opp ved toppen av trappen. Mannen han gikk med knipset bilder av Monolitten.

Mari kikket mot Jonas.

Jonas kikket mot Mari.

Det betydde ingenting.