jeg skulle til å skrive et dikt om mine indre demoner

jeg skulle til å skrive et dikt om mine indre demoner og hvordan demonene mine aldri hviler, noe som ledet meg inn på å lese om paul tillich sin teologi om djevelen som en manifestasjon av eksistensiell angst og fremmedgjøring fra gud, og jeg leste om irvin yalom og hvordan eksistensielle psykoterapeuter er så inspirert av tillich sitt arbeid, og jeg kjente jeg ble så engasjert og begeistret og kom så til live ved å lese om alt dette, jeg fikk lyst til å lese alle bøkene av disse akademikerne, jeg skulle ønske jeg bare kunne lese og lese og lese og aldri slutte, fordi det er så voldsomt spennende med teologier som leder til liv, som stiller interessante spørsmål og som driver oss mot en mer rettferdig, spennende, og fargerik verden

og jeg har så lyst til å fortsette å utforske dette, jeg har så lyst til å delta i dette prosjektet, jeg har så lyst til å bidra med mitt eget teologiske prosjekt, tanker om det guddommelige og det mystiske og det vakre og det utrolige, hvordan dette veves inn i tilværelsen og gjør eksistensen magisk, hvordan vi deltar i noe større enn oss selv, hvordan livet er i oss og strømmer gjennom oss og binder oss sammen til kosmiske realiteter, universelle mysterier som stikker dypere og videre enn vi kan forestille oss, en verden som er åpen i alle retninger, vi deltar i en magisk verden med åpne porter til dypere dimensjoner, spørsmålet er bare om vi vet de er der, og om vi tør å åpne dem,
fordi det er er verdener av mystikk og eventyr som venter på oss i dette livet og i det evige livet, hva nå enn det betyr,

og jeg innser at mine demoner ofte kommer til meg som en manifestasjon av eksistensiell angst og fremmedgjøring fra gud,
de kommer til meg hver gang jeg føler meg alene,
min dype eksistensielle ensomhet åpner for deres terror,
men jeg opplever nå at det finnes en annen vei, en annen retning,
jeg kan kjempe med mine demoner på en måte som er livgivende,
jeg kan kjempe sammen med andre som kjemper, jeg kan lete etter språk og symbolikk som hjelper meg å forstå min kamp og min lidelse og dette kan peke i retning av frigjøring,
dette er hvordan jeg vil fortsette å kjempe,
ved å følge livet hvor det tar meg,
ved å gå dit hvor livet er for meg,

kampen trenger ikke være uutholdelig,

kampen trenger ikke være håpløs, det finnes mening i kampen, det finnes spenning i kampen, det finnes fellesskap i kampen, det finnes skjønnhet i kampen, jeg kan kjempe og jeg kan leve og kampen kan gi meg ny lyst til å leve,
eller med tillich sine ord;
kampen kan gi meg “mot til å være”