Men burde de egentlig stole på meg?

Sola skinner, svetten renner, og jeg er ett med veien. Det eneste som skiller meg fra de mektige fjellene og de bratte skråningene er to solide hjul på et kraftig karosseri. Kontakten jeg har med bakken lar meg legge meg dypt ned i svingene, og i sving etter sving kjenner jeg at jeg noe unikt i meg vekkes til live; noe dyrisk, vilt og utemmet. I det jeg dras ut av svingene, føler jeg den varme lufta blåser i ansiktet gjennom åpningen på hjelmen, nakkehåret blafrer i vinden, og lykkehormoner sprudler gjennom kroppen. I et øyeblikk glemmer jeg at det finnes noe vondt i denne verden. Det er en avhengighetsskapende form for midlertidig hukommelsestap som jeg kjører landet rundt for å få oppleve. Alt som finnes er meg, sykkelen min, og mine to kompiser som cruiser sammen med meg. I noen sekunder finnes det ikke noe som heter smerte, frykt, eller død. Fart er liv. Spenningen er grenseløs. Jeg er ustoppelig.

Håkon og Chris ligger rett foran meg. Fordi de er erfarne motorsykkelkjørere, vet de hvordan de skal legge seg for å gli glattest mulig gjennom de krappe svingene. Det føles ut som at vi surfer mykt og nådeløst gjennom høyfjellet. Selv uten noen rusmidler i kroppen, oppleves det som at jeg er i kontakt med en dypere dimensjon av virkeligheten. Fjellene, himmelen, trærne, vinden, og farten glir over i hverandre. I det jeg imiterer rytmen og farten til Håkon og Chris i svingene, kjennes det som at alle brikkene faller på plass. Alt henger sammen, og måten jeg pumper sykkelen gjennom svingene er noe som utfyller virkeligheten og gjør meg hel.

Nå kjører de litt for fort for meg. Jeg klarer ikke helt å holde følge med dem, og jeg velger å legge meg et lite stykke lenger bak for holde en fart jeg er komfortabel med. Håkon kjører først, men Chris kommer like etter ham; i omtrent nøyaktig samme kjørebane. I det jeg ser frem, ser jeg Chris sniker seg rundt et hjørne noen svinger foran meg, slik at jeg mister dem av syne. På grunn av den sterke blåfargen på hjelmen til Chris så er det lett å kjenne ham igjen på avstand. Han er altfor stolt av den hjelmen. Han har pratet uhemmet hele helga om det gode kjøpet han hadde gjort. Han hadde fått støvler, hjelm, jakke, bukse, og ryggbeskytter for en billig penge. Noe plagsomt hadde det vært å høre på, fordi jeg visste at det var så mye bedre kvalitet enn det vi andre hadde, men jeg hadde likevel ikke blitt irritert. Ingenting kan få meg irritert når jeg er på en så givende motorsykkeltur med mine beste venner.

 Jeg øver meg på å finne samme rytme som jeg så de hadde i svingene, uten å ha muligheten til å kopiere ruten deres. Det funker ganske bra, og jeg er fornøyd med meg selv som har begynt å knekke koden. Jeg surfer gjennom svingene, og ruller rolig rundt svingen som kompisene mine hadde forsvunnet bak noen sekunder tidligere.

Rett til høyre ser jeg en motorsykkel som ligger ved veikanten. Fronten er vraket, forhjulet henger fast i gelenderet, og hele sykkelen henger halvveis over kanten. Faen, tenker jeg, her er det noen som har vært jævlig uheldige. Jeg ser frem for å få øye på hvor langt foran Håkon og Chris er. Der ser jeg bare Håkon. I det jeg ser at bremselykta hans skrur seg på, kikker jeg i høyre speil. Fuck fuck fuck fuck fuck fuck fuck fuck FUCK! Det er jo sykkelen til Chris som ligger der! Jeg bremser helt opp, snur, kjører tilbake og stopper ved siden av sykkelen hans. Jeg ser febrilsk rundt meg om jeg kan få øye på Chris. Jeg ser ned den bratte skråningen. Kan ikke se ham noe sted. «Chris! Chris! Chriiiiiiis!» Jeg roper så høyt jeg kan før jeg hopper av sykkelen og lener meg over gelenderet og ser etter ham. Jeg tar raskt av meg hjelmen, og mens jeg fortsetter å rope etter Chris, så kjører Håkon opp ved siden av meg og hopper av sykkelen sin. Han begynner også å rope etter Chris med full hals mens han ser ned fjellkanten.

«Jeg klatrer ned skråningen for å se om jeg kan finne Chris,» utbryter Håkon og trapper over gelenderet.

«Er du sikker på at det er en god idé? Det er utrolig bratt, og det er vanskelig å få godt fotfeste på det sandete underlaget! Dessuten vet vi ikke nøyaktig hvilken retning Chris føk over kanten, og vi aner ikke hvor langt ned han har rullet!»

«Jeg er nødt til å prøve!»

Håkon er desperat i stemmen, og håpet om å finne vår venn i live har gitt ham en målbevisst kroppsholdning som jeg ikke har sett hos ham før. Brystkassa hans er dyttet frem, han er oppreist og uanfektet av stupet som er foran ham, og hjelmen, som han fortsatt har på hodet, har gitt ham en militær og futuristisk fremtoning. Er han ikke lenger dødelig?

Håkon holder seg fast i gelenderet med den ene armen mens han tar av seg hjelmen med den andre. Han strekker seg mot meg og gir meg hjelmen. I det jeg mottar hjelmen, så får jeg øyekontakt med ham. Blikket hans er blodsprengt og intenst. Det selvsikre kroppsspråket hans føles som en direkte motsetning til hans skjøre og bekymrede ansiktsuttrykk. Hans rødlige og kokende ansikt signaliserer at det er rett før at han bryter ut i gråt, samtidig som hans sterke og stive bevegelser kommuniserer at han er klar for å lede en hær ut i krig. 

«Vent her mens jeg klatrer ned. Hvis noen kjører forbi må du fortelle dem om det som har skjedd, be dem kjøre til et sted de har dekning, og ringe 911.» Nå hører jeg at frykten ikke bare har satt seg i ansiktet til Håkon, men at den har også fått feste i stemmen. Tonen hans er sårbar og svak. Den dirrer med et skjelvent preg, i stedet for å bære utover plassen slik som den vanligvis gjør. Håkon er ugjenkjennelig.

Hele situasjonen er ugjenkjennelig. Dette ligner ikke på noe jeg har sett tidligere. Er dette noe som virkelig skjer? Har jeg lært hva jeg skal gjøre i en situasjon som dette? Burde jeg få tak i Chris sine foreldre, og fortelle dem at sønnen deres sannsynligvis er død? Hvordan skal jeg gjøre dette på en høflig måte? Disse tankene som suser gjennom hodet mitt, får meg videre på tanken om at jeg er en mislykket venn som tenker på min egen rolle midt i dette kaoset. I stedet for å bruke alle mine krefter i dette øyeblikket på å lete etter min venn som er nede i skråningen et sted, bruker jeg deler av min hjernekapasitet på å reflektere rundt hva folk vil tenke om min håndtering av denne krisen. Selv når min beste venn har blitt kastet ned en fjellvegg, tenker jeg mest på meg selv.

Jeg ser på Håkon som slipper taket på gelenderet og begynner å klatre rolig nedover. Det ser ikke ut som at han har mye å holde seg i.  Teknisk sett skal det være mulig å komme seg ned der, men jeg vet ikke hvor stødig bakken er. Skråningen er steinete og sandete, og det er mulig at alt plutselig kan rase. Håkon tar ett bestemt steg om gangen, mens han lener fremsiden av kroppen inn mot fjellsiden. De faste stegene får det til å se ut som at han har gjort dette før. For hvert steg han tar, forestiller jeg meg at han sklir og faller. Hva skulle jeg gjort? Hvis Håkon mister fotfestet og faller, er jeg her helt alene med to venner som muligens har mistet livet. Da er det opp til meg å finne ut av alt sammen. Skjebnen til to fantastiske menn vil avgjøres av en enkel, urban fyr med høydeskrekk. Hva vil folk si hvis jeg ikke klarer å redde dem? Burde jeg endre handlingsforløpet når jeg forteller andre om ulykken slik at jeg virker mer heroisk?

Nok en gang tenker jeg på meg selv. Mine to beste venner er i livsfare, og jeg fantaserer om hvordan jeg skal fortelle andre om denne hendelsen på en måte som setter meg i best mulig lys. Er det faen meg mulig.

Jeg trodde alltid at adrenalinet i en krisesituasjon ville gjøre meg skarp og skjerpet. På lignende måte som jeg har hørt om gravide mødre som har fått kraften til å løfte biler for å hindre at barnet deres blir most, hadde jeg håpt at noen primitive instinkter ville kicke inn for meg nå. Jeg har alltid trodd at dersom jeg noensinne befant meg i livsfare, ville jeg få kontakt med den delen av meg som visste hva han skulle gjøre. På en eller annen måte trodde jeg at jeg skulle kunne hente ut all informasjon som jeg noensinne har hørt om overlevelse og livredning, og bli fylt av mot til å handle raskt og effektivt. Dette skjer ikke. Det jeg gjør i en livstruende krise, er å reflektere selvkritisk på metanivå omkring min tilstedeværelse. Jeg gjør dette så grundig at jeg nærmest glemmer at krisen er her og nå. Det er i dette sekundet kroppen til Chris befinner seg nede i fjellskråningen et sted. Kanskje død. Kanskje i live, men i så fall i livsfare. Det er akkurat nå Håkon tar sitt fjerde, bestemte steg ned skråningen, mens han puster dypt inn. Han planter foten hardt i noe som kan minne om et lite trinn, og han bruker hele kroppstyngden som lim inntil den bratte fjellveggen.

Det er på tide å være til stede i øyeblikket. Følge med på om det kommer noen. Fortsette å se etter Chris. Burde sikkert fortsette å rope etter ham også.

«Chriiiis! Chriiiiiiiiis! Kan du høre meg?»

Jeg kommer på at jeg må holde kjeft og høre om han svarer også.

Jeg hører ingenting annet enn min egen, raske pust. Legger også merke til at hjertet mitt pumper så hardt og fort at jeg lurer på om jeg kan spytte det ut ved mitt neste tunge åndedrag. Jeg snur meg og skuer nedover bilveien for å se etter biler som kommer.

«ÅÆÆFUUUCK!»

Det var Håkon som skrek. Jeg snur meg raskt igjen, og ser Håkon falle med drønn og smell nedover skråningen.

Han faller fort.

Jeg har aldri sett noe som dette før. Kommer nok aldri til å se noe slikt igjen. Tenk at dette ble dagen jeg skulle se min beste kompis dø rett foran øynene på meg. Hvorfor tok han av hjelmen?

Han faller lenge.

Noe stein og sand raser ned sammen med ham, men det ser veldig lite ut sammenlignet med den store, bygde kroppen hans. Han blir slengt så mye rundt at en kunne trodd at han er blitt kastet nedover. Det er som om en olympisk idrettsutøver har tatt tak i bena hans, ladet opp ved å spinne fem-seks runder som har gått progressivt raskere og raskere, og har sluppet taket da farten og høyden nådde sitt fulle potensiale.

Jeg vet jo at Håkon ikke ble kastet. Han skled og falt. Og han fortsetter å falle. Helt til han ikke faller lenger.

Jeg tar frem en joint jeg har i venstre bukselomme, antenner den med en lighter jeg har i høyre jakkelomme, og tar tre dype drag. Brystet mitt blir varmt og syrlig. Luften jeg puster inn i høyfjellet er så rent. Jeg har fem svetteperler som renner nedover ansiktet mitt. To på panna, én på kinnet, og to som er over kinnet, ved siden av øynene, men ikke helt inntil hårlinja.  Forurensingen og bråket fra storbytrafikken når ikke opp hit til fjellet. Her er det helt rolig og stille. Fjellet vet ikke om alt stress og mas som finnes bare noen få kilometer herfra. Fjellet er lykkelig uvitende, og er hel i sin væren, selv om det er her oppe helt alene. Den har jo fortsatt sola som når helt til bakkeoverflaten med sine stråler av liv, og den kan alltid kjenne på den friske pusten fra vindkastene i trebladene sine.

Hørte jeg noe mer? Syntes jeg hørte noen rope navnet mitt.