sorte klær

jeg gikk ut i dagslyset, ut i varmen, og jeg hadde på meg sorte klær. Jeg så ned. Beina mine gikk bortover. Capsen min skygget for den sterke sola. Jeg så ikke hvor jeg gikk, men jeg visste det var noen andre i nærheten. Det var midt på dagen. Folk er alltid ute midt på dagen, folk gjemmer seg ikke midt på dagen, folk er ikke redde for lyset, de går ut i lyset, de går ut i varmen, de går der fordi de kan se andre, de kan bli sett av andre, de går der fordi det er trygt og det er varmt, folk går i lyset fordi de føler seg trygge. Folk søker lyset og lyset søker dem. 

jeg gikk ned trappene utenfor blokka mi og jeg svettet på kinnet. De sorte klærne mine tiltrakk seg varmen. Jeg så beina mine bevege seg ned trappene. De sorte klærne mine lyste opp. Sterke solstråler var rettet mot meg. 

beina mine bevegde seg fortere nå, de gikk fortere og fortere, jeg merket at det var lyst ute, jeg tiltrakk meg lyset men jeg kunne ikke se noen andre. 

noen på gangfeltet på andre siden

hvem var de? så de mot meg? så de meg? de hadde på seg lyse klær. Jeg så dem ikke, men jeg visste at de var der. Så de meg? De må ha sett meg, jeg gikk på gata midt på lyse dagen, jeg hadde på meg sorte klær, det var varmt, jeg gikk fort, jeg svettet, jeg gikk fortere og fortere, de må ha sett meg. Hvem var de?

Hva så de?

det var blod der. Blodet var inne, blodet var mørkt. Blodet fikk meg til å løpe ut. Da jeg så blodet skjønte jeg at jeg måtte komme meg ut, jeg måtte finne noen andre klær, og jeg måtte ut. Jeg tok av meg klærne jeg hadde på meg, jeg grep tak i noen sorte klær som lå der, jeg tok dem på meg, og jeg kikket inn på soverommet en siste gang. Blodet fikk meg til å løpe ut. 

jeg gikk ute i dagslyset, og noen hadde sett meg. De hadde på seg lyse klær. Jeg hadde ikke sett dem, men de hadde sett meg, og i lyset kunne alle se meg. Jeg ville ikke løpe. Hvis jeg løp kom de til å løpe etter, hvis jeg løp kom de til å se meg enda klarere. De måtte ikke seg meg, hvis de så meg, hvis de virkelig så meg, så ville jeg dø. 

hadde jeg tatt harde drugs? virkeligheten var så rar. Lyset var så intenst, varmen var så sterk, det var noen som hadde sett meg. De måtte ikke se meg. Jeg var verdens verste menneske, ingen måtte se meg, ingen kunne se meg, hvis noen så meg ville de dø. Jeg hadde ikke tatt noe drugs, jeg kunne ikke huske det, jeg var helt edru, men virkeligheten var så rar, alt var så sterkt, lyset brant i øynene mine, jeg tiltrakk meg lyset, alt lyset var på meg. Ingen måtte se meg. Jeg hadde på meg sorte klær, og ingen måtte se meg. 

hadde jeg tatt lsd? nei, jeg var edru. var jeg edru? 

ecstasy, kokain

jeg hadde ikke tatt noe. var jeg edru? virkeligheten var så annerledes 

jeg husket bare at jeg ville såre ham. faen, jeg ville såre ham, ingenting var viktigere i det øyeblikket, det føltes så uvirkelig og jeg kunne ikke forstå at det jeg hadde sett var noe som faktisk hadde skjedd, men det var virkelig og derfor måtte jeg skade ham.

disse tankene fulgte meg der jeg gikk på gata med sollyset rettet mot meg. De sorte klærne mine lyste opp, hvem var de som var på andre siden av gata? jeg turte ikke å se mot dem, jeg visste at de så mot meg, jeg hadde på meg sorte klær og jeg var sikker på at de så mot meg, de må ha sett mine sorte klær og de må ha skjønt at de egentlig ikke var mine

Jeg hadde på meg sorte jeans, sorte sko, en sort T-skjorte og en sort caps. Buksa og skoene passet ganske bra, mens T-skjorta var litt for stor. Capsen strammet rundt hodet. 

Capsen var altfor stram. 

jeg kjente capsen presset på pannen, jeg kjente presset på tinningene, jeg kjente det på bakhodet. Capsen strammet veldig, det var trangt, jeg kunne kjenne nøyaktig hvor capsen presset på hodet. Beina mine bevegde seg fort bortover gata, jeg så ned og jeg syntes det var merkelig at beina mine bevegde seg så fort, jeg tenkte at folk pleier vel ikke bevege seg så fort på gata midt på dagen? de lyse klærne på andre siden av gata måtte ha sett meg, jeg tenkte at de følger nok etter meg nå, jeg har på meg sorte klær, jeg svetter, capsen min strammer på hodet og hodet mitt presser på capsen. “Åh Gud,” ba jeg, “kan capsen min vær så snill eksplodere?” jeg så for meg hvordan det ville føles om capsen min bare eksploderte og trykket avtok og jeg fikk et øyeblikk med fred og smerten roet seg og jeg kunne legge meg ned og hvile

jeg ville bare legge meg ned og hvile. Men jeg kunne ikke gjøre det. Jeg ville ikke være som ham. Da jeg kom hjem og gikk inn på soverommet og jeg så jeg ham ligge der så var han var fredfull, han lå der og hvilte som om ingenting hadde skjedd og freden som omfavnet ham angrep meg og slo meg i ansiktet og den freden som han lå i kom som et jævla frontalangrep på meg og jeg kjente det i hele kroppen min mens hans fredfulle ansiktsuttrykk ble skutt på meg, det kjentes ut som en lastebil kjørte over meg og jeg kunne ikke bevege meg og jeg frøs og jeg satt fast mens lastebilen kom mot meg i hundre kilometer i timen og jeg kunne ikke bevege meg og lastebilen kom fort mot meg men det føltes ut som at tiden stod stille og jeg visste den kom til å knuse meg og jeg skjønte at jeg kom til å dø nå men jeg kunne ikke la dette skje men jeg måtte la det skje fordi det hadde allerede skjedd og det var ingenting jeg kunne gjøre nå fordi jeg måtte dø nå. Døden var kommet til soverommet og det var ingen vei ut

jeg tenkte på de lyse klærne jeg hadde på meg tidligere den dagen. De passet meg bra. Det var en lys shorts og en lys skjorte. Sandalene mine var riktignok sorte, men alt annet var lyst. jeg tenkte på hvor bra jeg så ut i de klærne og jeg spurte meg selv 

vil jeg noensinne kunne bruke de klærne igjen? 

den lyse skjorta jeg hadde på meg tidligere den dagen var den skjorta jeg hadde hatt på meg på min første date med henne. Jeg hadde på meg en lys skjorte og hun hadde på seg en lys kjole. 

kjolen hennes var fin og sommerlig og jeg tenkte at “satan, jeg elsker den kjolen hun har på seg", så jeg så på henne og smilte og sa at “satan, jeg elsker den kjolen du har på deg.” 

Hun så på meg litt forskrekket og sa at “det var en rar måte å gi meg et kompliment.”

jeg svarte at “sorry jeg bare sa det fordi det var akkurat det jeg tenkte og jeg er litt nervøs, men jeg liker kjolen din, den er lys og sommerlig, jeg kan tenke meg den er behagelig å ha på seg i varmen”

hun smilte forsiktig og sa at “det går greit, jeg setter pris på komplimentet, jeg liker skjorten din, den er lys og lett og du kler den fargen”

de lyse klærne mine var ikke lyse lengre nå. Jeg gikk fort nedover gata og jeg hadde sorte klær på meg, de passet meg ikke, de lyse klærne på andre siden av gata fulgte etter meg.

jeg begynte å løpe så fort jeg kunne. jeg løp i hundre kilometer i timen, jeg måtte komme meg vekk og jeg måtte slippe unna og de måtte ikke se meg fordi hvis de virkelig så meg så ville jeg dø, jeg visste at døden var kommet og den hadde på seg lyse klær

jeg hadde på meg sorte klær men døden hadde på seg lyse klær. Jeg så ham ligge der og hvile. Han hadde ikke på seg klær. Jeg hadde på meg lyse klær og jeg var kommet til soverommet mens han lå i senga og freden hans angrep meg og jeg så penisen hans og jeg kunne ikke tro det faktisk var penisen hans men jeg frøs og det føltes ut som om penisen hans kom mot meg i hundre kilometer i timen og kom til å drepe meg, jeg ville rømme men jeg kunne ikke, tiden stod stille og penisen hans kjørte over meg som en føkkings lastebil

jeg løp og løp og løp og løp og ropte ut til Gud “vær så snill kjære Gud la meg slippe unna dette marerittet, vær så snill Gud hjelp meg, hjelp meg nå, døden følger etter meg og har på seg lyse klær”

Jeg ropte til Gud. Det var lyst. Det var varmt. Jeg svettet. Jeg hadde på meg sorte klær. Capsen min strammet på hodet og jeg ba til Gud “vær så snill Gud la capsen min eksplodere nå, jeg vil bare legge meg ned og hvile, jeg vil ikke løpe mer nå.”

de hvite klærne løp etter meg i hundre kilometer i timen og jeg visste at nå hadde de sett meg, nå hadde de virkelig sett meg, de kom til å ta meg igjen, jeg så ned på beina mine og de løp ikke fort nok, beina mine lyste opp og de så på meg og sa

“du er død nå. du vet du hadde på deg lyse klær og du vet hva du gjorde med hendene dine”

“nei det er ikke sant” sa jeg, “jeg har ikke gjort noe galt, jeg hadde bare på meg lyse klær da jeg kom inn på soverommet og jeg så ham ligge der og hvile”

jeg så på hendene mine og de så på meg og sa “du hadde på deg lyse klær. du kan ikke hvile,” jeg forstod ikke hvordan hendene mine kunne fortelle meg dette? jeg la meg ned på gata mens jeg hadde på meg sorte klær og alle kunne se meg men jeg kunne ikke hvile. capsen presset på hodet

presset på tinningene var overveldende og jeg lukket øynene og jeg så ham ligge der og hvile på soverommet og jeg tok en golfkølle fra golfbagen min og jeg gikk mot ham og øynene hans var sjokkerte og han spratt opp av senga og han sa “slapp av mann ingenting skjedde” men jeg gikk mot ham med golfkølla i hendene og jeg så penisen hans og jeg tenkte hvorfor i helvete måtte den være så stor og jeg gikk mot ham og han var redd og jeg hadde golfkølla i hendene

og jeg åpnet øynene og jeg lå der i sollyset midt på gata og jeg hadde på meg sorte klær og jeg visste at den lyse skjorta mi jeg var så glad i var ikke lys lengre nå