giftig kaffe

jeg satt på kaféen og skrev da hun forsiktig åpnet døra og gikk inn i rommet med lette og snille steg. Kvaliteten på rommet endret seg. Minnene stormet tilbake. Jeg hadde ikke kjent varmen av nærværet hennes siden jeg var i samme rom som henne for tre år siden - og hun døde i armene mine. 

Hun gikk rolig inn i kaféen og kikket opp mot menyen med et lunt smil. Jeg visste hva hun så etter. På denne kaféen ville hun alltid vite hva som var dagens kaffe. Hun pleide å stille spørsmål om bønnenes opphav og tilberedningsprosess, og vi gikk her så ofte at de ansatte med engasjement ga henne svaret på spørsmålene hennes før hun engang rakk å spørre. De var alltid så glade for å se henne, de lyste opp, de kjente hvordan rommet gnistret da hun var der. De ble smittet av hennes tilbøyelighet til å se det vakre ved det enkle og hverdagslige i livet.

jeg tenkte at denne gangen kom ikke til å være noe unntak

men denne gangen var annerledes

fordi hun døde i armene mine for tre år siden

og de ansatte kjente henne ikke igjen. Jeg beundret henne mens hun stod i køen og ventet.  Hun hadde på seg en blomstrete sommerkjole som jeg aldri hadde sett henne bruke før. Den var fargerik og leken - slik som de fleste andre klærne hennes. Gode øyeblikk med henne strømmet gjennom minnet mitt som en mektig elv. Rusk og ubehag i sinnet mitt ble skylt bort slik at tankene mine gled mykt og knirkefritt. Jeg tenkte på fjellturene våre, våre sene filmkvelder, den gangen vi lo så hardt at vinen sprutet ut gjennom neseborene våre, jeg tenkte på våre lange og dype samtaler i solnedgangen, jeg tenkte på da jeg fridde til henne i skjærgården på sørlandet og da vi giftet oss i en fjord på vestlandet, jeg tenkte på bryllupsreisen vår til Lofoten og hvor fantastisk sex vi hadde da vi var nyforelskede. Jeg husket de gangene det føltes ut som at vi ble løftet inn i nye åndelige dimensjoner fordi vi forsvant inn i den verdenen vi skapte sammen. I den verdenen fantes bare meg og henne og alt annet ble borte og ingenting annet betydde noe og jeg tenkte på dette og drømte meg bort til den verdenen vi skapte sammen og så spurte jeg meg selv hva faen gjør hun her i denne kafeen? Hun døde jo i armene mine for tre år siden.

hun satt på stolen rett fremfor meg med en cappuccino i hånda da hun begynte å prate med meg. 

I skummet i koppen hennes så jeg en vakker svane. 

du ser ganske bra ut i dag, sa hun

bare ganske? svarte jeg

Hun lo og tok en slurk av cappuccinoen sin. Svanen i skummet oppløste seg og endret fasong: Halsen sirklet rundt og la seg som en kvelerslange. Kroppen smalnet og vibrerte i det hun satte koppen tilbake på bordet. 

denne kaffen smaker helt jævlig, sa hun. 

Jeg stivnet. 

jeg foldet hendene sammen på bordet. Jeg kjente hvordan jeg strammet hardt til med begge hendene og jeg la merke til hvor klamme og ekle hendene mine var. Hva var det hun nettopp sa? hun har aldri sagt noe slik før, tenkte jeg. 

Hun satt på favorittkaféen sin og drakk favorittdrinken sin. Det yret av liv. Glede og latter sprudlet omkring oss, hun hadde på seg en ny kjole, alt var bra, hvorfor hatet hun kaffen?

Hvem var denne kvinnen?

kan jeg få smake? spurte jeg

hun nikket og jeg strakk meg over bordet og grep tak i koppen. Koppen hadde ingen hank, så jeg ble nødt til å gripe rundt hele koppen med hånda. Jeg kjente hvordan det brant i håndflata, så jeg satte den fra meg igjen med én gang. Jeg måtte forsiktig løfte koppen med begge hender slik at bare fingertuppene kom i kontakt med koppen. Jeg satte fra meg koppen på bordet rett fremfor meg. 

Jeg tok en teskje og brukte den for å kappe av hodet på dyret i skummet. Det som én gang var en svane i skummet lignet nå mer på en drage som voktet kaffen. Jeg holdt litt av den glovarme kaffen i teskjeen. Jeg blåste på den for å avkjøle den før jeg smakte på den. 

hva synes du? spurte hun

tungen min frøs, tennene mine frøs, kulden steg til hjernen og det føltes ut som at kulden forsøkte å finne veien ut av hodet mitt men den klarte ikke å finne noen utvei, panna mi frøs, øynene mine frøs, ganen min frøs. Kroppen min vibrerte i det jeg la teskjeen tilbake på bordet. 

Jeg så på henne. 

ansiktet hennes var dødt og uttrykksløst. Blikket hennes var tomt. Jeg lette etter stjernehimmelen jeg pleide å finne i de brune øynene hennes, men jeg fant ingenting. Jeg så på henne, og hun så på meg, men hun så meg ikke. Så jeg henne?

Hvem er du? spurte jeg. 

hun strakk seg over bordet, grep kaffen med én hånd, og hun chøgget alt sammen på et blunk. 

Noen dråper med kaffe rant ned fra munnviken hennes. Hun tok en serviett og tørket seg rundt munnen. 

jeg tenkte at hva gjør hun her i denne kafeen? Hun døde jo i armene mine for tre år siden. Hun var mitt alt, vi gjorde alt sammen, vi drømte sammen, vi gråt sammen, vi gikk oss vill på fjellet sammen, vi gikk i kirka sammen, vi eksperimenterte med psykedelika sammen. Nå satt hun her rett foran meg, men jeg fant henne ikke. Blikket hennes skjøv meg bort. Kaffen hennes var altfor varm, altfor kald, dragen hennes brant i hjertet mitt og klorte på hjernen min. 

Dragen klorte og klorte, lag etter lag med varme minner løsnet fra hjernebarken. Jeg kjente hvordan minnene jeg hadde med henne tørket og visnet. De sank ned i jorden og råtnet. 

Hennes døde blikk møtte mitt tårefylte blikk og hun sa at 

hun var den samme hun alltid hadde vært, 

hun elsket meg aldri, sa hun

hun brukte meg fordi hun visste livet hennes var tomt

men det var aldri meg hun ville ha, sa hun

hun sa hun var lei seg for at hun såret meg men det er bare slik hun er, sa hun

og jeg ble tatt tilbake til den kvelden for tre år siden da jeg fortalte henne hvor mye hun betydde for meg og at jeg elsket henne og at jeg aldri ville forlate henne og hun så på meg og blikket hennes visnet og hun sa at hun aldri egentlig elsket meg og at hun hadde møtt en annen og det var egentlig aldri meg hun ville være med og jeg svarte at jeg hadde alltid elsket henne og ville alltid elske henne og jeg ga henne en klem og jeg holdt rundt henne og jeg kjente at hun døde i armene mine

Hva gjør du her i denne kafeen? spurte jeg. 

Du døde jo i armene mine for tre år siden. 

hvordan kan du fortsatt hjemsøke meg?

jeg tenkte på de tre siste årene, hvor vonde de hadde vært, hvor fine de hadde vært, jeg var alene, men det var greit, jeg var ikke egentlig alene, jeg trodde jeg trengte henne men det var ikke sant, jeg var hel uten henne, hun var ikke mitt alt, hun var en annen enn jeg trodde hun var, jeg trodde jeg mistet alt da jeg mistet henne men i virkeligheten ble en helt ny verden åpnet for meg, jeg så på hennes tomme blikk og sa jeg at jeg trenger deg ikke og du trenger meg ikke og ansiktet hennes smeltet og kroppen hennes smeltet og hun strakk seg mot meg og spurte om hun kunne gi meg en klem og hun kvelte meg og jeg døde i armene hennes

jeg satt på kaféen og skrev da hun forsiktig åpnet døra og gikk inn i rommet med lette og snille steg. Jeg smilte da jeg tenkte på de fine minnene jeg hadde med henne. Jeg tok airpods i ørene, tok en sipp av dagens kaffe, og takket gud for det nye livet som hadde spiret frem for meg. Kaffen var fyldig og rund, men altfor varm