Noveller & Poesi
Kenneth Manuel Innvær Andersen
giftig kaffe
jeg satt på kaféen og skrev da hun forsiktig åpnet døra og gikk inn i rommet med lette og snille steg. Kvaliteten på rommet endret seg. Minnene stormet tilbake. Jeg hadde ikke kjent varmen av nærværet hennes siden jeg var i samme rom som henne for tre år siden - og hun døde i armene mine.
sorte klær
jeg gikk ute i dagslyset, og noen hadde sett meg. De hadde på seg lyse klær. Jeg hadde ikke sett dem, men de hadde sett meg, og i lyset kunne alle se meg. Jeg ville ikke løpe. Hvis jeg løp kom de til å løpe etter, hvis jeg løp kom de til å se meg enda klarere. De måtte ikke seg meg, hvis de så meg, hvis de virkelig så meg, så ville jeg dø.
Det som kunne vært
…etter alle de gangene de hadde blitt fortalt at «det kommer til å gå fint,» men det ikke gjorde det, etter alle de gangene det faktisk gikk fint, men ingen tok telefonen da de ringte, etter alt dette, etter alt det som de hadde vært gjennom, alene, hver for seg, uten hverandre, så var de nå på samme sted, på samme dag, uten å vite om det.
Men burde de egentlig stole på meg?
Sola skinner, svetten renner, og jeg er ett med veien. Det eneste som skiller meg fra de mektige fjellene og de bratte skråningene er to solide hjul på et kraftig karosseri. Kontakten jeg har med bakken lar meg legge meg dypt ned i svingene, og i sving etter sving kjenner jeg at jeg noe unikt i meg vekkes til live; noe dyrisk, vilt og utemmet.